Ironisk nok er den nyliberalistiske grunntanken "frihet og valg". Frihet til å velge de beste tjenestene. Mulighet til å bestemme over eget forbruk uten at staten kommer for å kreve skatter. I nyliberalistenes verden er markedet det beste til å ta vare på menneskets behov, mens statens rolle er å gi den private sektoren god jord å blomstre i. De ser den globale økonomien som en spleisende kraft i en verden der politikken splitter. Handelsbarrierer som import- og eksportskatt må fjernes slik at harmonien kan råde.
Bremseklossene er, i følge Verdensbanken og IMF (International Monetary Fund), en overdimensjonert stat, få muligheter å nyskapning og stor befolkningsvekst. De anbefaler derfor gjennom sine "stabiliserings- og strukturtilpassningsprogrammer" krymping av staten, markedsorientert innenriksøkonomi og åpne dører for utenlandske investeringer. Slik skal u-landene stabiliseres og tilpasses resten av verden.
Gjeld prioriteres
I de siste årene har Verdensbanken fokusert mer på helse og utdanning. Men så lenge den stiller strengere krav til tilbakebetaling av gjeld enn til bygging av nye skoler, vil likevel utenlandsgjelden bli prioritert. Tillit hos utenlandske kreditorer er viktig for å sikre tilstrømming av kapital for å gjenoppbygge økonomien.
IMF og Verdensbankens resept for El Salvador skulle skape en bærekraftig utvikling etter nyliberalistisk modell, men har ikke lyktes i å skape varig vekst som bygger på en jevnere fordeling av rikdom og inntekter. Det drypper ikke engang på klokkeren når det regner på presten. Privatisering av banker, elektrisitet, telefon og trygdevesenet har gitt store inntekter til staten og enkeltpersoner, men 63 prosent av befolkningen lever fremdeles under fattigdomsgrensa.
Kapitalherrene
Den "harmoniske handelsliberaliseringen", å avskaffe eller redusere tollbarrierer, har ikke skapt konkurransedyktige salvadoranske bedrifter. Mange småbedrifter har gått konkurs og man har istedet for lovregulerte handelsvilkår fått usynlige barrierer i form av monopolstrukturer. Markedet er dominert av noen få store selskaper og er avhengige av mye import fra utlandet, noe som svekker handelsbalansen og landets økonomi.
El Salvador har en godt utviklet økonomisk frisone med såkalte maquilas, fabrikker som produserer eksportvarer. Frisonene er en viktig del av El Salvadors strategi for å trekke til seg utenlandske investeringer. Investorene tilbys fritak for inntektskatt og toll, slipper unna miljørestriksjoner og de fleste arbeidsmiljølover. Regjeringen og internasjonale finanskrefter hevder at alle er "vinnere" innenfor maquila-industrien. Industrien gir over 60.000 arbeidplasser og lønninger som øker kjøpekraften, mens eierne sparer penger i form av tollfritak og billigere arbeidskraft.
I virkeligheten er bildet annerledes. Arbeidsplassene som maquilaene gir er usikre, og lønningene er ikke nok å leve av. De fattige som bor ved elva får forurenset drikkevann og farlig avfall blir dumpet i deres bakgård. I et større perspektiv er maquila-industrien ødeleggende for en langsiktig utvikling av landet. Fabrikkene bruker i liten grad nasjonale varer i produksjonsprosessen og støtter derfor ikke den lokale økonomien i særlig grad. Statens mangel på skatteinntekter hindrer utvikling av velferdssystemet. Fagorganisering er i praksis forbudt og de elendige arbeidsforholdene nører opp under sosial uro.
Overkjørt
Folket føler seg overkjørt av nyliberalismens ekspresstog. Over 50 prosent av befolkningen mener de er utelatt i det økonomiske regnestykket. Reallønnen er under førkrigsnivå, og eneste forskjellen er at det er flere varer i butikkene, slik at folk kan se mer av hva de ikke kan kjøpe.
Bærekraftig utvikling handler ikke om hvor mange Pizza Hut-restauranter som finnes i hovedstaden. Det er lett å se seg blind på økonomiske vekstprognoser og internasjonal investering. En stor del av folket i El Salvador er ikke nevnt i disse statistikkene.
Nyliberalismens fanebærere gav løfter om valg og frihet, men situasjonen til folk flest er mer låst enn på lenge. Under nyliberalismen er det vanskelig å fremskaffe meningsfulle alternativer, ettersom de valgte representantene fort blir den økonomiske maktas marionetter.